Velkommen

inn i vår fortid

På bildet til venstre er vi i Danmark og feirer sølvbryllup i august 2023. Nedenfor finner du historien om forfedrene våre!

Historier

Nyheter:

Kristin er en del av den omfangsrike Brønnumslekta i Sandar/Sandefjord. Nå i 2023 oppdaget jeg at denne slekta også har forgreininger til Østerøya. Hans Nilsson fra Bugården hadde to sønner; Hans Hansen Brønnum og Nils Hansen. Sønnen til sistnevnte, Hans Kristian Nilssøn kom til Skogan. Datteren giftet seg med Bolt i Tallakshavn og har ved det etterkommere både på Eian, Strand og Sunde.

Amerika-tantene

Bestefar hadde 4 søstre og på et tidspunkt bodde alle i Hystadveien. Sigrid og Ragnhild i første etasje i nr xx og Ellen med sin mann Olaf i andre. På den andre siden av gata i nr 15 bodde Kirsten med sin mann Salomon Jørgensen. Her ser vi fra venstre Sigrid, Ragnhild. Kirsten og Ellen. Sigrid og Ragnhild utvandret til USA i 1927 og ble der i ca 40 år. Sigrid jobbet som kokke og tante Ragnhild var stuepike. De reiste med Stavangerfjord (Den norsk Amerikalinjen) og ankom New York på første klasse. Da slapp de unna Ellis Island og fikk en enklere immigrasjon. Avskrift fra lydopptak: Sigrid: Men det er det beste jeg har gjort er å reise til Amerika. Jeg kom unna godt da gitt. Det beste jeg gjorde var først og fremst å betale det jeg var skylda. Ikke hadde'n nok til reisa og en måtte ha penger for å komme i land au den gangen. Og så måtte jeg jo ha ordentlig klær og ordentlige koffertær, lissom. Åå, jeg syns jeg var rik da jeg hadde fått betalt gjelda mi. .... Og de 100 dollarne vi fikk som hjelp til reisa var ikke mer en halvparten av det det kosta. Du vet, det var veldig dyrt med Stavangerfjord den gangen. Og så sa de vi måtte reise på 1. plass og det var bare no' tull. Vi kunne reist på tredje eller andre, - det var så pent der. Ragnhild: Ja det var for det vi skulle komme unna Ellis Island. Det gikk jo bra. På lydopptaket forteller de at det ikke var lov å ha avtale om fast jobb ved innreise, men at det faktisk var det de hadde. Ragnhild forteller om to søstre som var der i huset og om en fr Larsen Skårhaug som ventet dem i New York. Ellen spør dem om hva de hadde i lønn. Ragnhild: 50 dollar i måneden. Det var ca 200 kroner. ... Sigrid: Nei fire fire ( 4,4 kroner for en dollar) Den gangen jeg begynte å søke, da var dollaren litt over 8 kroner. Så høy var'n. Og da jeg fikk lov til å reise 13-14 måneder etterpå da var'n i fire og en halv og sånt no, og så falt'n til fire-fire når vi kom over. Ragnhild: Vi kom til Pennsylvania, dit kom vi først. Så var vi mest i New York, Connecticut og New Jersey, Florida og i California. Så var vi i Arizona og. 1927 Ved ankomst 16.mai 1927 står det oppgitt at de skal til Mrs Charles L Huston 64 st Coatsville i Pennsylvania. Så var de hos dr Stuart på Manhatten i New York og vi fant dem i folketellingen.Vi ser at Sigrid var kokk, Ragnhild "waitress" og så var det en pike til, Marie Hestad, som var kjøkkenpike. Jennie kom fra Irland, het Jennie Paterson og var kammerpike ("Chamber maid"). Dessuten finner vi Jean Murray som var "maid" og kom fra Skottland. De var altså fem tjenere som stelte for 2 voksne og en datter på 18 år. Om krakket i 1929 og tida etterpå .: Nei vi merka ikke så mye til det, du merker bare alle de sultne dørmennane. Nei, de var så glade i alle kokkene som sendte ned restene til dem. Om språket: Sigrid: Du vet, når en måtte, så lærte en seg litt engelsk. Ragnhild: Du skrev opp navnet når pakka var tom. Ho måtte jo ordre, skjønner du. Sigrid: Jeg kunne ikke ordre serru. Sigrid: Ja jeg måtte gjøre det på den måten,- måtte skrive det ned med en gang. Så hadde jeg ikke tenkt meg om, smør det er jo bøtter, veit du, vi sier jo butterdeig her så det visste jeg jo, men allikevel hadde jeg sett smør, serru. Og han hadde hatt alle sammen i butikken om de kunne tenke å det var for noe. John kom tilbake og sa, "they couldn't understand a thing". "Å nei, John det vakke no rart,- det er bøtter jeg skulle hatt". Ja da måtte'n fyke avsted igjen. Jeg kunne ikke ordre over telefon, jeg, serru. Men det som hjalp meg godt det var at jeg kunne koke. De var veldig glad i skandinavisk koking. I en lang periode var de ansatt hos Pfeiffer. Gus Pfeiffer startet et større medisinfirma, Pfeiffer chemicals, og ble meget rik. Ekteparet hadde hatt et barn som døde og de benyttet sin rikdom til veldedig arbeid. Hjemmet deres i Connecticut ble kalt "Homestead" og vi husker at tante Sigrid og Ragnhild nevnte dette navnet og at de bodde der. En interessant forbindelse mellom Gustav Pfeiffer var forbindelsen med Ernest Hemingway. Pfeiffer hadde flyttet til Easton i 1926. I 1927 skilte Hemingway seg fra sin første kone og giftet seg med Pauline Pfeiffer, Gustav Pfeiffers niese. Han arbeidet med A Farewell To Arms, en roman som var basert på hans tid i Italia under WWI. Den ble utgitt i 1929. Som vi har sett, likte onkel Gus å bygge og kjøpe hus til familien sin. På den tiden var Bridgeport i ferd med å blomstre opp, og Pfeiffer prøvde å tilby de nygifte Hemmingways at han kunne kjøpe et hus for dem der. De avslo, og i stedet gav han dem penger til å bygge sitt hjem i Key West i Florida. Det er sannsynlig at Hemingway skrev en del av "A Farewell To Arms" mens han og hans kone, Pauline, bodde sammen med onkel Gus i Easton. Vi vet også at Pfeiffer kjøpte et hus til Helen Keller og at tante Sigrid laget mat da det var innflyttingsfesten eller "housewarming" som Sigrid selv sa. Som takk for dette fikk Sigrid en signert bok av Kellers bok "The Story of my life". Mari har denne boken i dag og utgaven er trykket i 1939. Da betyr det antagelig at innflyttingsfesten det er snakk om var da Helen Keller flyttet inn i nytt hus i 1946 etter at det første brant ned.

Restoring the Memory

That is why I do my family genealogy, and that is what calls those young and old to step up and restore the memory or greet those who we had never known before. 'It goes to a deep and immense understanding that they were doing it for us. It is of equal pride and love that our mothers struggled to give us birth, without them we could not exist, and so we love each one, as far back as we can reach. That we might be born who we are. That we might remember them. So we do. With love and caring and scribing each fact of their existence, because we are they and they are the sum of who we are. So, as a scribe called, I tell the story of my family. It is up to that one called in the next generation to answer the call and take my place in the long line of family storytellers. That is why I do my family genealogy, and that is what calls those young and old to step up and restore the memory or greet those who we had never known before.'

by Della M. Cummings Wright; Rewritten by her granddaughter Dell Jo Ann McGinnis Johnson; Edited and Reworded by Tom Dunn, 1943.

Histories