Fest i Stiger!

John Wiksen skriver om livet på Østerøya i 1930

Wiksen (f.1914) var barnebarnet til Anton og Marie Schwenke som bodde i huset Solheim på Hjelmby. Det er stedet hvor Torill Formoe og Ragnar Sundby bor nå. Wiksen er nevøen til Astrid Schwenke (Se Skauløkka). Historien har jeg fått av Harald Hefling som igjen har fått den av datteren til John, Sine Wiksen.

HVALFANGSTFERIE  SOMMEREN 1930

Vestfold og Telemark var paradis for ferieglade hvalfangere. Med lommene fulle av penger, samt en glad appetitt på livet gjorde de holmgang rundt på alle dansesletter eller steder hvor ungdommen skulle more seg.

Høyeste mote var ankomst i drosjer – uansett distanser – bevæpnet med diverse flasker portvin. Vin sto nemlig i høysetet, ikke brennevin.

Mest morsomt var danseslettene. Gjerne en liten flekk inne i skogen hvor jorden etter hvert ble befridd for gress eller lyng. Bare hardtrampet Mor Norge tilbake. Når så hundrevis av dansepar hadde operert hver onsdag og lørdag aften til trekkspill, var flekken blitt til den ideelle danseplass. Sett fra innersiden av flekken. Sett utenfra kunne man ikke se hva som foregikk. Flekken var nemlig fullstendig dekket av støv og røk. Men det spilte ingen rolle. Dansen gikk over tilje. Bare avbrutt av drikke eller slåsspauser. Saken var at portvinsflaskene ble gjemt utenfor sletten under busker. Hvor eiermann og gjester oppsøkte for å fylle på drivkraft. Sjalusi hørte med. Det var vakre jenter fra fjern og nær. Kom i sin fineste puss. Hjemkomst på morgensiden hvor stasen gikk rett i vask for å skjule «dansestøvet» som gjorde alle til halvveis negre. For uten at noen av pikene var vakre, var det noen som var navngjetne som eksperter i dans. Disse var veldig ettertraktet. Kampen om dans var hard. Endte gjerne med utfordring til oppgjør utenfor sletten. Torsdag eller søndag morgen var det derfor vanlig å se en del blå øyne rundt omkring.

Bortsett fra sletter ble en del lokaler populære. En av dem var Stiger Pensjonat på Østerøya. Det lå slik til at det var «midt i blinken». Hovedbygningen var av tre. Gulfarget med tårn, krinkler og kroker, glassveranda osv. Beliggende midt i en elegant park omkranset av digre, smekre bøketrær. Hvor de små stier var passende for elskovsturer. Fru Backer med et par døtre drev det hele. Først som pensjonat og hønsedrift. En stor låve i overkant av hovedhuset huset i sin tid hundrevis av høner fra alle mulige raser. Meget interessant studium fra små perlehøner opp til de store Plymouth Rocks høner. Hvalfangerne «fant stedet». Fru Backer nedla hønseriet. Ryddet låven og laget «Stiger Dansepale» i stedet. Ansatte en Oslostudent som pianist sammen med et par gode trekkspillvirituoser. Det ble succsess, For fru Backer. Ikke for bygdas innvånere. Veiene var dårlige. Dette hindret ikke hvalfangerne som ankom i drosjer. Mange kjørte i grøften. Mange ble stående til neste dag. Det spilte ingen rolle. Hvalfangerne betalte med store drikkepenger. Den ansatte Oslostudent var en elsker av klassisk musikk. Trodde han kom til Stiger for å underholde trette og slitne feriegjester. Det var nok også riktig, – om dagen. Hvor han sakte, men sikkert dysset pensjonsgjestene i søvn. Noe annet ble det om aftenen når horden av ville hvalfangere ankom. I låven, eller det nye dansepaleet ble det servert brus og selters. Under de forskjellige bøketrærne lå det vin og øl. Det ble derfor ganske livlig utover natten. Litt av hvert hendte utenfor som innenfor «paleet». Et par episoder kan gjengis;

Etter feiende trekkspill med tilførsel av studentens piano gikk det helt fint. Alt var lutter glede. Men antagelig tenkte studenten at det kunne være på sin plass å gi hvalfangerne en ide om noe høyere musikkforståelse. Trekkspilleren var da ute og luftet seg. Altså besøk med venner under et eller annet bøketre hvor vinen flommet. Det skulle ikke studenten gjort. De som var igjen ville danse. Kunne ikke danse etter dette sprøytet. Alt gikk surr. Hva som hendte ? Det var 100 meter fra «paleet» ned til Stigers brygge. De fleste ville at man skulle ta både studenten og hans piano og dumpe utfor bryggen. Men pianoet ble for tungt. Ikke studenten. Han havnet i sjøen. Ble i triumfbåret tilbake. Satt på pianostolen. «Nå får du spille melodier som ordentlige folk forstår». Det var hård kost for studenten. Ville reise hjem. Fru Backer fikk stagget ham. Min fetter Bjørn og jeg også. Fortalte ham om hvalfangere og deres hunger etter liv og moro etter et hardt liv i Sydishavet. Han ble ut sesongen. Bjørn og jeg tok på oss en søndag formiddag å rydde i parken blant bøketrærne. Vi fant et utall av fulle vin- og ølflasker. Ingen gjorde krav på disse. Vi lagret dem til senere bruk.

Under en av disse aftener ble det brann i «paleet»,- Stor ståhei. Alle måtte ut selv om brannfaren ikke var av de store. Hva vi ikke visste var at fru Backer hadde sitt soverom i 2den etasje på «paleet». Hun våknet selvfølgelig. Styrtet redd til vinduet i bare sovekjolen. Skrek «hjelp» osv. Vi var da alle på tunet. En av guttene, kjent for å være kranglete, steg frem. «Hold kjeften på deg din gamle røy. Bli hvor du er». Denne gutten, ca.25 år, var kjent som en bråkmaker. Det ble også sagt at han kunne bokse. Fetter Bjørn, 1.90 høy, kraftig og litt av en fyr, ga ordre som var kort og konsis. «Ta med deg fyren opp eller utenfor området og gi ham hva han fortjener». Saken var nemlig at fru Backer og våre besteforeldre var gode venner. Det var jeg ikke enig i. «Du kan gå å snakke med ham selv». Fetter Bjørn var stor og dominerende den gang. Han burde tatt jobben. Men jeg fikk den. Ba figuren på en tur i skogen, litt ovenfor hele pensjonatet. Vi tråkket gjennom busker og gress. «Her skulle passe,» sa jeg. «Ja», sa min opponent, «her skulle det passe bra». Gutten var en slåsskjempe, men ingen bokser. Satte i gang vindmøllene og tutet som en ulv. Det var enkelt. Et høyrekryss. På ryggen. Reiste seg nokså fortumlet. «Hva er det vi slåss forn? «Du har vært ubehagelig mot fru Backer. Det liker vi ikke». «Mot fru Backer? Aldri i verden. Fru Backer og jeg er verdens beste venner. Glipp fra min side». Dermed var saken oppgjort. Det ble litt krøll etterpå. Bjørn mente at gutten skulle vært jevnet med jorden. Godtok guttens unnskyldning.

Var ikke klar over det da, men fru Backer hadde to døtre i giftealderen. Den ene het Elsa. Fru Backer, datteren Elsa, Bjørn og jeg spaserte dagen etter denne hendelsen på landeveien. Av en eller annen grunn ble «Ja vi elsker» spilt fra et eller annet sted. Midt på landeveien stoppet Bjørn. Sto i andakt, liksom. Fru Backer og Elsa berømmet fetter Bjørn. Det var en kar av den riktige sorten. Jeg ble helt utestengt. Måtte gå bak. Hadde ifølge fru Backer ikke ansvarsfølelse for hverken land eller personer. Fru Backer tenkte nok meget på den høyreiste Bjørn. Elsa også. Men Bjørn dro tilbake til Skien. Jeg ble igjen, men Elsa var ikke interessert i meg.

Det hendte noe av interesse i denne hvalfangertiden. Jeg hadde «Solheim» altså huset  til bestefar og bestemor som basis. Mor var i Oslo. Ferie for hvalfangere var å få tiden til å gå før vi skulle ut igjen. Som hvalfangere fartet vi rundt omkring. Sammen med fetter Bjørn, kjempen Even Stampa og saktmodige Sandfossen, dro vi på tur i Telemark. Det ble heisatur med fart i. Kom hjem til «Solheim» med et batteri av øl. Vekket bestefar, midt på natten. «Nå skal du ha øl, bestefar». Han sa ikke nei.