Telefonsentralen
Doris Larsen f. Andersen skriver:
Doris var datter av Albert Andersen som eide gården på Strand og som Carl C Fon har kjøpt
T E L E F O N
Det bød på mange vanskeligheter i forrige århundre å finne frem til telefon som betød at folk kunne snakke med hverandre på lange avstander. Elektrisiteten og telegrafien var oppfunnet, og det var jo grunnlaget og måtte bygges videre på. Endelig i 1861 var det en tysker Philip Reis som oppfant et apparat som kunne formidle menneskelig tale.
Den som løste problemet helt var skotten Alexander Graham Bell som gikk veien om elektromagneten. Studiene fortsatte og den som tilslutt løste problemene var Edison. De første telefon-apparatene ble innkjøpt til Norge i 1875, men først i 1880 ble det opprettet sentraler i Oslo og Drammen. Den ikke minst viktige side ved telefonanleggene var å skape et brukbart system for sentraler. Etterhvert ble det funnet fram til det vi kalte landsentraler. Her i Sandar hadde vi sentral i hver skolekrets med hovedsentral i Sandefjord som hadde hovedansvaret for at nettet var i orden. Østerøya fikk innstalert sentral på skolen antagelig i begynnelsen av 1900-tallet.
Vi kom til Strand i 1911 og jeg kan ikke huske annet enn at telefon hang på veggen.
Lærer Hansen med familie hodde jo på skolen og måtte overta som sentralholdet. Han ble alene i 1908 med barn og sentral pluss å være alene lærer for kretsens barn. Han fikk da Johanne Nilsen som husbestyrer inne og sentraldame. Da lærer Hansen døde i 1919 overtok Johanne sentralen samtidig som hun var vaktmester og hadde ansvar for alt som skulle gjøres på skolen. Hun fikk hjelp av sin 12 årige niese Inger. De hodde på det lille telefonsentralværelset og et lite kjøkken og et sove værelse i annen etasje. Men sentralen skulle jo passes både natt og dag så en måtte jo ligge der også.
Lærer Andersen som overtok som lærer i 1919 bodde hjemme på Namløs så alt kunne fortsette som før med sentralen. Men da han gikk av for aldersgrense i 1932 ble sentralen og Johanne husløse. Den nye læreren var ung og alene og måtte bo i leiligheten. Det ble holdt møte om saken som resulterte i at far kom hjem ok kvelden og sa til meg, som ikke hadde tenkt tanken i det hele tatt. Ja, nu skal du overta sentralen.. Det blir ditt ansvar og blir innstallert på ditt soveværelse og dermed ble det. Jeg var 23 år og hadde ikke stort å si. En divan istedenfor senga, et bord og en pinnestol foran det gamle sentralbordet. Dermed var min skjebne beseglet og pinnestolen ble min faste plass fra 8 om morgenen til 9 on kvelden.
Det var 45 abonnenter og etterhvert ble de fleste mine beste venner. Min plass ved se tralbordet ble et slags midtpunkt i øya, tok i mot og ga beskjeder og svarte på spørsmål av ulike slag. Nå kan du ringe hjem og si at de kan sette på potetene var en daglig beskjed fra en som arbeidet i byen, og naboene var hjelpsomme og\ svarte aldri nei når jeg av og til trengte hjelp eller avløsning. Det var i grunnen et godt miljø på Østerøya i den tiden. Vi hadde jo bare 2 linjer over sentralen i Sandefjord, så de var meget opptatt. Men det ble stort sett tatt med ro om svaret ble: Sandefjord er opptatt. Noen spydig heter kom det jo av og til, men det ble ikke tatt så alvorlig………..
9. april 1940 er en dag som aldri blir glemt. Dagen begynte med beskjed fra lensmannskontoret. Tyskerne har inntatt byen. Du må ringe rundt og gi beskjed til alle i øya at de må blenne. Det var jo ikke godt for de fleste å forstå at noe slikt kunne hende fredelige Sandefjord og Østerøy. Det ble jo en vanskelig tid på mange måter. En måtte være forsiktig med ordvalget. Som en natt far korn og vekket meg og sa det var en mann der som ville snakke med meg. Klokka var over 12 og jeg skjønte ingenting, men mannen kom inn og forklarte at det skulle være kontroll dagen etter. Det var plukket ut noen gårder som de trodde hadde flere dyr på fjøset enn de hadde oppgitt. Gården hjemme var en av dem. Jeg opp og ringte. Alt måtte jo foregå i hemmelighet. Det gikk jo heldigvis bra, griser og andre dyr som det var for mange av ble gjemt bort på forskjellige steder. Det viste seg at øyboerne hjalp hverandre når det røynet på. Årene gikk og Norge ble fritt igjen i 1945, og alt ble velstand og glede. Jeg kunne igjen ringe rundt og si at nå kunne de heise flagget. Televerket arbeidet videre og i 1949 var tiden kommet til at de gamle sentralene kunne skiftes ut og sentraldamen ble overflødig. Sentralen i Sandefjord hadde jo hele tiden hatt tilsyn med de sentralene så de kjente jo godt til feil og mangler. Alt skulle bli så meget bedre når det gikk over til automat, og det var vel riktig også.
Nå etter 100 år er det jo så utarbeidet at almindelig folk forstår det vel ikke. 13. juni 1986 ble den første digitale telefonsentral satt i drift i Trondheim og den fungerer visst utmerket og nå når Økern-sentralen for eks. med en kapasitet på 12000 sambandslinjer blir virkelighet, er det jo en utvikling som er vanskelig å forstå.
Doris Larsen
2.12.86
Teksten over er neste identisk med det som Sandar Historielag skriver her https://www.sandefjord.folkebibl.no/sandefjord/tema/kulturminner/kulturminnerhost1989.html
Fra denne artikkelen har vi kopiert dette bildet
SE protokollen for Østerøy telefonforening
