Skauløkka

Skauløkka er et lite bruk fradelt det som i dag er Strand Leirsted

Plassen har vært bebygd fra før 1700.

1774 er Lars Nilssøn eier. Han bor på dagens Strand Leirsted og er gift med Elen Thorsdatter. Han dør i 1886 og enka selger halve bruket sammen med Rørbogen og Barbru antagelig til sønnen. Deres sønn heter Halvor Larsen. Han selger sin halvpart igjen til sønnen Ole Halvorsen i 1819. Han sønn , Lars Olssøn overtar i 1822 også den andre halvparten fra slekten nedenfor og eier nå hele bruket. Denne blir også kalt Lars Olsen Barbroen.

1798 Kjøper Ola Torgerssøn Strand en halvpart stedet . Han var født i 1771 i Bugaarden og eide Strand 94/3 (Anders Sand sin gård) og Lindøya bruksnr 1 fram til 1844 . Han hadde giftet seg inn på Strand. Konen var datter av Nils Paalssøn Strand. Denne slekta kom fra Sunde.

Allerede i 1830 selger Lars Olsen Barbroen bruket til Ole Christensen Natholmen.

I 1856 er Barbru-folket tilbake og og sønnen til Lars, Ditmann Larsen eier nå stedet.

Matros Baltser Olssøn fra Hjelmby bodde her før 1839. Han er gift med Pernille Andersdatter. Baltser er sønn av Ole Andersen , Nordre Sunde og Kirsten Larsdatter Hafallen. Baltsers bror overtar Hjelmby etter deres foreldre. Etter at Baltser dør i 1839, gifter enken Pernille seg med Timan Dyressøn. (Skrevet slik hos Lorens Berg)

I 1856 overtar sønn av Lars Olsen Barbru, Ditmann Larsen, plassen.

I 1865 bor Pernille Andersen her med sin andre ektemann, Tidemann Dyresen. Tidemann kom fra Sandsvær og var snekker. De bor her også i 1875. I en branntakstprotokoll fra 1882 er Pernille oppført som eier. Pernille hadde to barn i sitt første ekteskap; Ole Kristian og Lovise. Pernille ble en gammel dame og i 1891 bor hun hos svigersønnen på Marum. Det er datteren Lovise som har giftet seg med Olaus Johannessen.

I Skauløkka har det kommet nye folk fra Sverige; (Niklas) Anton Eliassen og Amalia Andreasdatter bor her sammen med 6 barn. De tre eldste er født i Sverige, mens Anna Karoline er født i Sandar 1882. Anton dør i 1895.

Fra 1900

I folketellingen for 1900 finner vi Amalie her alene. Barna bor ikke her. Yngste datter, Anna, finner vi som «tjenestepige» på Øvre Hasle hos Klavenes. Hun ble etter hvert satt bort til barnløse slektninger i Tønsberg hvor hun møter ektemannen sin, Lars. Sønnen Karl er gårdsgutt på Strand 94/4 på den gården som eies av Halvor Hynne i dag. En av barna , Anders Elis, dør av tuberkulose og er begravet på Sandar kirkegård. De andre barna har vi ikke funnet og det er sannsynlig at de allerede har reist til USA. Vi vet at 4 av barna endte opp i USA og det er bare Anna som lever i Norge. Anna og hennes mann overtar bruket og blir besteforeldre til dagens eiere.

Amalie bodde i det røde huset og etter hvert kom også Lindgren og bodde i det nordre kammerset. Det gule huset var var mye leid bort for å skaffe inntekt. Lindgren var svensk gartner og stenarbeider.

Erik Vilhelm Lindgren lå til sengs de siste åra. I følge Reidar Larsen (barnebarn til Amalie) bestemte han seg for at han hadde tuberkulose siden han hostet så fælt. Imidlertid hadde han vært på selfangst og forfrosset lungene sine. Dessuten røkte han pipe med ganske kraftig tobakk. Han lå til sengs og spikket fliser som han solgte som opptenningsved til naboene;- Eller det er mer rett å si at han satt til sengs med en lem under ryggen på grunn av hosten. Han døde jo ikke av den angivelige tuberkulosen, derfor sto han opp og begynte å jobbe. Med DA døde han etter kort tid. Etter dette tok eierne av Skauløkka og brant opp sengeklær og annet bort på jordet og gravde ned restene fordi de fremdeles var redd for tuberkulose. Mye av dette bekreftes av brevene vi har funnet etter Albert Andersens familie hvor de skriver :»Tenk nå er Malia så syk at hun må ligge. Det var jo ikke så rart, men det rare er at Lindgren er oppe og steller. Han er så frisk at han har kunnet gå etter melka, og syklet har han gjort. Erling fortalte at Lindgren hadde spurt om han ikke kunde kjøre ham til byen en dag. De skulde vel efter avisene.» Dette var i 1929 og Amalie eller «Malia» dør i 1930, 83 år gammel.

Skoklemo het en familie som bodde i det gule huset (nordre) på 30-tallet. De hadde 4 jenter og en gutt. Gutten var gårdsgutt hos Albert Andersen og Ingrid Holtan fortalte at Albert hadde holdt konfirmasjonsklær til denne gutten.

Astrid Schwenke ( f 1893) leier det røde huset fra 1947 og bor her sammen med datteren Synnøve. Synnøve (f. 1930) jobbet på veveriet hos Deinboll og gifter seg i Larvik med Hroar Wiksten. Familien Schwenke hadde bodd på Hjelmby /Solheim, men kom dit etter 1910. De kom fra opprinnelig fra Stange og Eidsvoll. Far til Astrid var Jernbanebetjent og da eldste datter blir født bor de på Espa. I 1900 bor familien i Drammen. Astrid Schwenke bodde i Skauløkka til hun fikk plass i kommunal bolig på Presthagen. Astrid Schwenke døde i 1973.

Fra min barndom husker vi frk Schwenke som en elskelig gammel dame som levde i det gamle, røde huset i skogen. For oss barna var det en fryd å komme på besøk. Da fikk vi kjeks og rød saft og hun fortalte om alle dyra hun så. Helt klart en dyrevenn, men kråker likte hun ikke og Dag Wille og jeg fikk utlovet 50 øre i jaktpremie for hver kråke vi skjøt ( med luftgevær eller pil- og bue) . En gang innkasserte vi denne premien , men jeg må innrømme at det var juks og bedrag; vi klarte aldri å skyte en eneste kråke med de våpnene vi rådde over.

Frk. Schwenke hjalp til på gårdene i Østerøya når de trengte luke- eller høstehjelp. Ellers hadde hun, meg bekjent, ingen fast inntekt. Hun dyrket poteter og grønnsaker og min far eller Aage Hynne pløyde løkkene med traktor for henne , mens resten ordnet hus selv. Det var noen strenge vintre på begynnelsen av 60-tallet og da måtte hun gå på ski ned til Østerøyveien. Men naboene skjønte at dette var strevsomt for en aldrende dame og jeg husker at Johansen, forpakter på Sunde, forsøkte å brøyte opp til Skauløkka. Det var hardt å komme gjennom den harde brøytekanten mot Østerøyveien og han tok skikkelig fart og stanget inn i snømassene slik at hele det hjemmegjorte styrhuset på traktoren holdt på knekke sammen over hodet på han. Jeg tror det var etter en av disse vintrene hun fikk kommunal leilighet på Prestehagen. Der var vi og leverte blomsterhilsen fra Østerøy sanitetsforening hver jul. En hyggelig tradisjon, og det var like hyggelig å komme dit som til det røde huset i skogen. På slutten kan jeg likevel huske at hun som ubekymret hadde bodd alene i skogen, ble noe engstelig og begynte å låse og gjemme nøkler på rare steder !